GEIRIEG

Vi gikk en tur på stien og søkte skogens ro. "Vi" var rundt 15 personer, med oppmøte på en parkeringsplass på Konglungen i Asker en kveld i forrige uke. 

Jeg hadde "ligget på" i en sliten FIAT bobil uten sikkerhetsseler for halvt sovende passasjerer i ettermiddagsrushet. Bare tærne kunne ses der vi lå i krabbefeltet ut mot Sandvika. Det regnet jevnt og køene beveget seg sakte. Vårt mål var et annet enn middagsbordet: Vi skulle tilbringe en kveld med dans i naturen og Wergeland ved peisbålet. 

På parkeringsplassen ble vi møtt av tre hjelpere og noen andre usikre sjeler som også hadde bitt på agnet fra Stillscape (www.stillscape.no), og ventet i ti minutter.Noen stakk til meg en papirlapp som forsvant i lomma.  Intet annet skjedde før det kom to spreke joggere. Vi fulgte dem halvt i øyekroken inntil de plutselig skiftet modus, og gikk over i slow motion. Det skjedde så overraskende at det tok litt tid å skjønne at det var oss det var myntet på. 

De saktegående  trakk oss med vekk fra parkeringsplassen og inn på en sti. Der fant vi en bylt inntullet i rødt, som hadde en langsom oppvåkning i tusmørket. Duoen ble trio, som trakk oss med på en vakker og underliggjørende naturoppdagelse. Det var som om skogen ble sett på ny. Gjennom barns øyne? Gjerne det, først og fremst gjennom den lekendes øyne. Hodet under en bregne fullt av vann, en kropp presset mellom to slanke løvtrær, et hvitt klede som underlag på en bro, akrobatikk på håndstående i gjørme, hoder som kikket opp av store åkre, krigerske posisjoner over smale pass, alt fortalte om hvordan man kan og bør gjenerobre naturen for å se den på nytt. Naturen – som de fleste av oss ser på som et sted for å gå tur i, som en helsebringende virksomhet for å holde oss selv lengst mulig i gang med alt det andre vi vil gjøre i livet. Avkobling for å holde ut ennå mer av tilkoblingen. 

De tre danserne førte og forførte oss gjennom skogen som alver, lokkeduer og elskere, som speidere og flaggbærere, de skiftet posisjoner og forhold. Snart så de oss dypt inn i øynene, snart var de utilgjengelige, men hele tiden flyktige som svaler eller rådyr. Hva kunne man si? Eller gjøre? Vi lot dem villede oss på ny og på ny: Johan Ekestubbe, Solveig Styve Holte og Ola Gustavson. En skogstur blir aldri det samme etter dette. 

Omsider kom vi fram til turens mål, for også denne turen hadde et mål: et vakkert hus i Esviken i Asker, bygget på 1800-tallet med fri utsikt over Leangbukta. Fortsatt er stedet nokså uberørt, og i fjor startet arkitekten Kristin Ellefsen en revitalisering av huset som er imponerende. På ett år har hun maktet å dra igang en restaurering og en omfattende kurs- og konsertvirksomhet som innbefatter mange ulike aspekter av begrepet stillhet. 

Temaet for kvelden var Henrik Wergeland, og fire kunstnere var invitert til å bidra, forfatterne Erling Kittelsen og Geir Uthaug, og musikerne Siri Torjesen og Ellen Sejersted Bødker. Kittelsen leste dikt som kanskje kan forstås som meditasjoner over Wergelands tematikk mens Geir Uthaug fortalte om Wergelands hovedverk "Skabelsen, Mænnesket og Messias", og vi fikk høre musikk satt til Wergelands tekster av Arne Nordheim, Eivind Groven og Fredrikke Egeberg, sistnevnte en kvinnelig komponist fra Wergelands tid. 

På vei hjem kom jeg til å huske på papirlappen fra parkeringsplassen. Det var som fra en annen tid. Der sto det: "Husk å kysse en stein."

GEIR JOHNSON

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

This entry was posted on september 7, 2008 at 1:04 pm and is filed under 1800-tallet, dans, fiat, natur, stillscape, wergeland. You can subscribe via RSS 2.0 feed to this post's comments.