GEIRIEG

I rekken av personer som har stått fram og kommentert finanskrisen sto i morges en ny stemme frem i media: Den tidligere torpedoen Espen Lie ga plutselig til kjenne at han allerede i mai 2008 begynte å merke en økning i pågangen av “kunder” som ønsket hjelp til å skaffe tilbake penger via lysskye veier. Lettere kokett kommenterte han at han hadde sluttet i bransjen, men kunne henvise folk videre til dem som fortsatt yter denslags tjenester, alt fra trusler til skudd i kneskåla. 

Jeg vet ikke annet om Espen Lie enn det som har stått i media. Men hvis det stemmer som han sier, at han merket en oppgang i etterspørselen tidlig på våren, er det liten tvil om at han intuitivt forutså finanskrisen på et tidspunkt da de færreste bankfolk hadde skjønt alvoret. Det gir jo også en dimensjon til å forstå hvor drivkreftene i økonomien utfolder seg på det mest brutale, nemlig i den svarte økonomien. 

Han svarte også lakonisk at de metodene staten selv benytter med å sende kemneren på døra for å drive inn penger ikke var så veldig ulik torpedovirksomheten. 

Så kanskje Espen Lie blir vår nye finanstorpedoanalytiker – som et lokalt svar på  Arnold Schwarzenegger? Og snart går vel torpedoene sammen om å etablere en bank? Den såkalte GI BANK…

GEIRIEG

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For snart førti år siden skrev Arild Nyquist følgende dikt i en diktsamling:

“Ingen kjenner dagen før solen går ned
over Vinmonopolet. 
Ingen kjenner dagen før Nixon har vært
på driter’n heller.”

Dette diktet var en personlig protest mot amerikanernes sanseløse bombing av Vietnam julen 1971 eller 72, og ble lest slik i lys av den pågående krigen, selv om det også vakte sterke reaksjoner at noen kunne få utgitt en slik tekst som dikt. Diktet koblet Nixons personlige hygiene til det vietnamesiske folkets lidelser, og det på en måte som ikke lot noen i tvil om dikterens syn på en presidents skruppelløse videreføring av en krig han hadde arvet – og som til slutt ble tapt. 

Diktet var en protest – javel. Men var det blasfemi? Det var det faktisk ingen som hevdet for snart førti år siden. 

Spørsmålet kan reises på nytt etter at Senterpartiet forsøker å finne en stridsfane å samles under. De kan vel  knapt finne noen dårligere sak enn blasfemiparagrafen. For hva er det igjen å være blasfemisk overfor? Idag kan en mannlig norsk odelsbonde gifte seg med en annen mann og få kirkens velsignelse. Bare fantasien setter grenser for de sosiale og kulturelle endringer dette kan føre til på landsbygda – ja, og så blasfemiparagrafen, da. Som Senterpartiet nå vil slåss for å gjeninnføre,  for å beskytte mot “kvalifiserte angrep på tro og livssyn”. Hva som ligger i denne formuleringen er komplett umulig å forstå. Hadde det enda vært “ukvalifiserte angrep” Senterpartiet var motstander av, kunne man kanskje forstå engasjementet, at man i det minste ønsket å sikre et slags nivå på debatten. Men “kvalifiserte angrep”? Og hvem skal definere hva som er “kvalifiserte angrep”? Fra et fundamentalistisk synspunkt vil antakelig de fleste form for spørsmål være å forstå som “kvalifiserte angrep”. Slik som at man på bussene i London for tiden kan se reklame for at gud ikke finnes. Og likevel får man overgangsbillett der også…

Arild Nyquist sa det befriende og treffsikkert i 1971. Byttet man ut den amerikanske presidentens navn med navnet på en av vår tids guder ville man antakelig stå i fare for å overskride Senterpartiets blasfemiparagraf. Og Arild Nyquist ville garantert sveve lykkelig over vannene, som en kvalifisert lyriker av Senterpartiets nåde. 

Geirieg

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 Mange vil sikkert huske Ramzi Aburedwan fra Ramallah. I sommer var han et stort navn i norske medier, først fordi han opptrådte i Trondheim og Bodø, og spilte med Arve Tellefsen flere ganger. I oktober ble forestillingen om hans liv – Al Kamandjati – vist i Oslo konserthus under Ultimafestivalen. Aftenpostens A-magasin trykket også hele hans livshistorie i sommer. Det er altså en historie mange vil ha fått med seg, om gutten som startet den første intifadaen før tyve år siden ved å kaste stein på en israelsk tank. Nå snakker han som voksen mann. 

Nå har han sendt ut denne meldiingen om hvor håpløs situasjonen er – først og fremst i Gaza, men også i hele Palestina, og han ber oss om å ta affære, om å finne en måte å vise vår delaktighet på. 

Dear Human Beings,

We wish you a Merry Christmas,

We wish you a Merry Christmas,

We wish you a Merry Christmas,

And a Happy New Year.

It is with this song that the musicians and children of the Baroque Music Festival, who

came from very different backgrounds and religions, ended every one of the festival

concerts. And it is also what those musicians wanted to tell the children of Gaza on December 21st, by performing a concert there, before giving our closing concert of the Festival in Jerusalem that same evening. It is what we wanted to tell them last year too, when we were to give a concert in Gaza City in the same period, and for the same occasion.

But unfortunately the concert did not take place – not last year, and not this year -

because the Israeli army refused us permission to enter the Strip. Maybe they feared the music of Bach might boost the launch of Palestinian missiles… or that Vivaldi’s Four Seasons might encourage them to travel faster?

A friend of mine donated a bag of toys, so that a few Gazan children could experience a moment of joy this Christmas. But even this donation was not permitted to cross the

frontier. Is a bag of toys so dangerous for the State of Israel?

Then, on December 23rd, after the departure of all the musicians at the end of the festival, we were wondering where to go and spend New Year’s Eve. I must say that I couldn’t decide what to do, because of the number of posters in the streets informing us about all the parties organized in Ramallah for the occasion! But unfortunately, those festive posters suddenly became declarations of mourning.

The people in Gaza have lived for years under a complete siege. Why?

Because of an election result that did not please the Israeli Government and which constituted an excuse to isolate them completely from the rest of the world.

Even after having wished a happy New Year to the Gaza people in its own way, the

Israeli government refused to let enter any humanitarian aid into Gaza.

It is not what those children deserve.

All this is happening so that the Israeli politicians can demonstrate to Israelis which

party hates the Palestinians the most, and which can kill the largest number of them, in

order to win votes in the Israeli elections.

Please wish for us to stay alive,

Please wish for our families to stay safe,

Please wish for us not to lose a friend.

We cannot remain indifferent to this injustice.

I would like to leave you with this proverb, which I find very moving:

If one sees something wrong, he must change it by himself. If he cannot, he must change it with his words. And if he cannot, he must change it in his heart.

Slik skriver Ramzi Aburedwan til oss. Kan vi få den norske regjeringen til å bli ennå tydeligere i sin kritikk av massakrene i Gaza?

Geirieg 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I Tyskland diskuterer man for tida om Barack Obamas valgseier var musikalsk. Hans valgseier sammenliknes med et musikkstykke i en hittil ukjent toneart, skrev Der Spiegel i forrige uke,

"Grunntonen er forsonlig, hans overtone er tilbakeholdt, klangen er tilpasset. Om noen har tvilt på at den amerikanske drømmen er levende, svarte han: "I kveld har dere fått svaret. Forandringen har kommet.” Obamamelodien lukker menneskene inn i hans klanglige univers. Det er en melodi for den politiske romantikk.  Den løser ingen problemer, men lindrer smertene. Der Bush utløste bekymring, sørger Obama for å berolige.

Men melodien er bare halvparten av suksessen. Det er kroppens klang som vil avgjøre om han kommer til å lykkes. I selvtillitens vellykkede Amerika på nittitallet ville en mann som Obama bli vurdert som for myk, hans holdninger som alt for beskjedne, hans melodi som alt for forsiktig. Sovjetunionens sammenbrudd måtte feires. Amerika ville høres og det høyt."

Når man leser disse setningene kan man jo lure på om Obama er en slags politikkens Verdi som har blitt Brahms, slik det kan tolkes mot slutten av begges liv. Der Verdi skrev slavekoret, kom Brahms opp med et korverk som pekte på Jobs lidelse og askese. Begge komponerte musikk som pekte utover den rammen kunsten selv stilte opp, verk som har blitt mer symboltunge gjennom historien. Skal de nå også skrives inn som en del av Amerikas politiske historie? Man får lyst til å gå til en roman og lete etter nye svar.

I sin fantastiske beretning ”Sang i tid og rom” gir den amerikanske forfatteren Richard Powers et forsøk på å forklare musikkens betydning i dannelsen av en amerikansk generasjons selvoppfattelse. Det er ikke en hvilken som helst generasjon, men representantene for de svarte borgerrettighetsforkjemperne, representert ved de som ikke helt passet inn, som de jødiske mulattene Jonah og Joey Strom, oppvokst i skjæringspunktet mellom europeisk dannelseskultur, den amerikanske gospeltradisjonen og frambrytingen av populærmusikken. Gjennom en avansert fortellerstrategi makter Powers å fortette tre generasjoners opplevelser av sosiale og kulturelle brytninger i et klassedelt samfunn som kulminerer med skildringen av borgerrettighetsdemonstrasjonene på 1960-tallet og musikkens rolle i den.

Hva er det som fascinerer med fortellingen til Richard Powers? I mine øyne først ogfremst dette at han makter å formidle hvordan musikken fremkaller minner på mange nivåer. Han skildrer musikken som en sosial, politisk gjennomrystende opplevelse i gårsdagens og dagens USA, men han fanger også inn kulturkollisjonen mellom europeisk og amerikansk tradisjon, reflektert inn i den begavede sangeren Jonah, en ung mannlig utgave av legenden Marian Anderson,som forsøker å forene de tilsynelatende uforenlige størrelsene, den klassiske europeiske kulturens disiplin og lukkede diskurs med gospeltradisjonens tilstedeværelse og livskraft. Powers velger ikke mellom disse, men formidler hvordan opplevelsen av enkelte kunstneriske øyeblikk blir frosset i hukommelsen og kan gjenkalles i tiår etterpå, nærmest slik at man kan tre inn i det samme øyeblikket. Opplevelsen av kunst representerer en særegen form for kollektiv hukommelse, som en annen form for historiefortolkning enn den deskriptive. Powers forteller om hvordan foreldrene til Jonah og Joey møtes og forelsker segved Lincoln Memorial i Washington DC  en dag da Marion Anderson synger for flere hundre tusen mennesker, en opplevelse som brenner seg inn i hukommelsen. For moren, med bakgrunn i gospel, utgjør den selve livsmotivasjonen og for faren, som er europeisk krigsflyktning med relativitetsteorien som spesiale, er musikken den kunstart som kommer Einsteins forskning nærmest i hans søken etter å forstå hva ”tid” er. 

Det er i dette perspektivet man etter mitt syn må forstå Obama, som en som utløser en sterk subkulturell stemme og kanskje nettopp er et uttrykk for den underliggende historien som Richard Powers peker på i sin roman. John Kerry ante antakelig noe av det samme i 2004, men var ikke mannen som kunne utløse disse strømningene i befolkningen. Han fant ikke tonen, komponerte ikke melodien, som kunne fortette historiens budskap, slik en Marion Anderson kunne for borgerrettighetsbevegelsen for femti år siden. Men Barack Obama fant tonen,slik han også visjonært gjorde det i Richard Strauss’ opera ”Die Frau ohneSchatten” (”Kvinnen uten skygge”), der Barak var den tilsynelatende enfoldige bonden som enkelt og upretensiøst bar sine varer til markedet. En Papageno for en nesten moderne tid. Som i operaen, så også i virkeligheten.

GEIRJOHNSON

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ultima er i gang, og etter utsolgte operaforestillinger og åpningskonsert med Oslofilharmonien var det lørdag tid for konsert med Bodø Sinfonietta. Ensemblet har i løpet av forbløffende kort tid maktet å komme på et imponerende nivå, og i tillegg til å spille moderne musikk har de også spilt i Oslo Spektrum med Madgrugada, og de har spilt Mahlers 4.symfoni i kammerversjon for et par år tilbake. Det er friske tilslag på repertoarfronten i Bodø, altså. Lørdag kveld spilte de John Cage’s herostratisk berømte klaverkonsert fra 1958 med James Clapperton som uforlignelig solist, og Sven-David Sandstrøms intrikate Fløytekonsert fra 1983. Med nok et 25-års spenn til vår tid ble det en konsert med flere interessante tråder. Akkurat nå vil jeg hoppe over Cage og fortelle historien knyttet til Sandstrøms fløytekonsert. Den har nemlig vært spilt bare én gang tidligere i Norge, da Ensemble InterContemporain besøkte Høvikodden. Det var den gang "alle" trodde at dirigentlegenden Pierre Boulez skulle komme til Norge.  

Vi gledet oss voldsomt til dette besøket, som skulle skje våren 1985. Noen få måneder tidligere hadde vi introdusert den franske spektralskolen med Tristan Murails besøk. Men det skulle fortsatt ta noen år før norske komponister forsto hva han holdt på med. På programmet sto ”Domaines” av Pierre Boulez, en fløytekonsert avSven David Sandström og endelig ”Desintegrations”av Tristan Murail, som allerede var løftet fram som ett av de nye store verk i datidens presse.

Boulez hadde jo aldri vært i Norge, og besøket var omgitt med stor forventning. Skulle virkelig en av tidens store musikkpersonligheter komme for å dirigere verk han selv hadde valgt ut? Det kunne da neppe skje? Bare et par uker før konserten fikk vi bekreftet det vi hadde fryktet: Pierre Boulez meldte avbud. Det passet ikke å reise til Norge likevel. Vi fikk aldri noen ordentlig forklaring, og skuffelsen var selvsagt stor. Men ensemblet kom, og under ledelse av Peter Eötvös gjorde de en fantastisk konsert, så parisisk og avantgarde som man bare kunne ønske. Faktisk tror jeg at alle de 107 tilstedeværende skjønte allerede da at dette var noe av et tidsskifte for norsk musikk. Og det var Tristan Murails ”Desintegrations” som var den store opplevelsen. For her kom en komponist med et så klart definert komposisjonsbegrep, og en så klart annerledes definert rolle på hva et verk var, at vi visste at vi sto overfor et musikkens paradigmeskifte. Samtidig var Murail en meget omgjengelig mann, som likte å forklare hva han gjorde, det var lite som var hemmelighetsfullt. Problemet var bare at problemstillingene var så annerledes at man hadde sin fulle hyre med å holde følge.

Dette besøket fikk stor betydning for mange musikere og komponister i Oslo fordi man for første gang fikk høre i Norge hva et internasjonalt samtidsensemble kunne produsere, og  hva man var opptatt av når det gjaldt estetikk og kvalitet. Det skulle vise seg at det bare tok fem år før et norsk ensemble var i stand til å spille”Desintegrations”. Det skjedde under Verdensmusikkdagene i 1990, og det var Oslo Sinfonietta som sto for den bragden. Et musikkestetisk og teknologisk gap var dermed allerede i ferd med å bli tettet.  

Lørdag 4.oktober spilte så Bodø Sinfonietta det svenske stykket fra denne minneverdige konserten, Sven-David Sandströms fløytekonsert. Stykket er nesten rockete i sin villskap, og musikerne kastes ut i djerve forløp og krevende passasjer av en annen verden. Midt i dette tilsynelatende kaos står den virtuose og krevende fløytesolisten som en ensom pilot,  en rolle som i 1985 ble overlatt til legenden Sebastian Bell. Den ble nå tatt hånd om – minst like bra – av Elisabeth Kristensen Eide, solofløytist i ensemblet fra Bodø.  

Ta et minutt og tenk over dette kvantespranget i vårt musikkliv:

I 1985 hentet vi et toppensemble fra Paris med solist fra London for å håndtere et nytt verk. I dag henter vi et ensemble fra Bodø med fløytist fra samme by – og de gjør det like bra som EIC gjorde den gang! Vårt musikkliv gjennomgår i vår tid et kvantesprang om noen ikke skulle ha fått det med seg. En by på snaue 40.000 innbyggere kan produsere samme kvalitet som metropolene tidligere var alene om. Og dette underet har blitt mulig på en snau generasjon. 

Så kan man spørre seg om all denne franske innflytelsen hatt noen betydning?

Vel, dirigenten var i hvert fall fra Paris også denne gang- Pierre-André Valade het han, og var i sin tid elev av Boulez. Så om ikke Boulez selv noen gang kom til Bodø eller Oslo, sendte han i hvert fall sine beste elever. 

GEIR JOHNSON 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Landets største avis har fått det for seg at det er viktig å telle sitt publikum. Å ikke telle hvor mange som kommer inn på en konsert er nesten en skandale, kan det se ut som. Åpningen av Ultima fikk to helsider i avisen forleden dag fordi jeg uttalte at det ikke var noe mål å øke publikumstallene ut over 20.000. Er ikke 20.000 mennesker ganske mye, da? Vi synes faktisk det. Men det syntes han ikke, journalisten som ringte meg. Her er dialogen som førte fram til en fet tosider:

Aftenposten (med Stavangerdialekt): Hvorfor har dere ikke noen hits på programmet?

Geirieg: Hva mener du?

Aftenposten: Altså, hvorfor har dere ikke mer kommersielle ting på programmet deres?

Geirieg: Nå er jo ikke det vår oppgave da. Men hvis du mener sånn som på Storåsfestivalen, der man gjør tvilsomme mediastunts, så har jo de gått konkurs bl.a. på grunn av det. Dette handler jo også om troverdighet. På Olavsfestdagene i Trondheim for noen år siden inviterte de Placido Domingo sammen med Sissel Kyrkjebø, og tapte faktisk mye penger på det. Så det er ikke så enkelt som bare å sette populære artister på programmet. Det er ikke det Ultima er til for. 

I alle fall kom avisen ut med en noe annen presentasjon enn dette – uten journalistens populistiske syn blottlagt.

Så nå har jeg også begynt å telle publikum. Jeg teller alle de som går inn på facebookadressen min og vil bli talt. Det er jo et godt sted å være. Foreløpig er det fire. Jeg teller deg også, forøvrig. Nå når du har lest ferdig denne artikkelen er du talt. Geitekillinger er ålreite dyr, de. Telle til ti kan de i hvert fall. Journalister derimot, er jeg litt mer usikker på. De minner mer om burhøns der de løper i flokk straks noen kaster ut litt korn på bakken. 

Så kanskje det er all grunn til å takke journalisten fra Stavanger. Sjelden har så mange mennesker kommentert et medieoppslag om Ultima positivt. Selv om han minnet mistenkelig mye om en favorittfigur fra et visst radioprogram lørdag ettermiddag: 

"Dø – det er fra VG her, dø…"  

GEIR JOHNSON

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 Ultima begynner den 1.oktober, og i den forbindelse har jeg forsøkt å skrive noen ord om pluralismens betydning nå for tida: 

Hva er det som gjør at noen verk vekker motstand i sin tid, mens andre tilsynelatende bare aksepteres og glir inn i repertoaret?

Og på den annen side: Hva skal til for at en kulturell praksis blir problematisert og betraktet på sine egne premisser i sin samtid?

 I kjølvannet av den enorme økonomiske og sosiale utvikling vårt samfunn har gjennomgått siden 2.verdenskrig, har kunstnere av mange slag forsøkt å forstå og fortolke disse endringene og hva de har medført for kunstens del. Hvordan påvirkes kunsten av å bli skapt i samfunn med relativt stor grad av ytringsfrihet, og en mulighet for statsstøtte for marginale prosjekter? Man kan peke på forfattere som Ole Robert Sunde og Dag Solstad, som hver på sin måte forsøker å gi en beskrivelse av språkets og ytringsfrihetens begrensninger. Når synspunktene en sjelden gang blir diskutert, flammer det til i offentligheten.

Historisk sett kan man også trekke fram tysk-svenske Peter Weiss, som i sitt trebindsverk Mostandens estetikk fra 1975 forsøkte å gi en beskrivelse av kunstens mulighet til å formulere en opposisjon under fascismens og kommunismens herjinger i 30- og 40-tallets Europa. For Weiss som for filosofen Ernst Bloch, representerte kunsten et håp om en human dimensjon, en dimensjon som gjentatte ganger ble ydmyket, og som han likevel fortsatte å slåss for.

 Om vi går tilbake til vår egen tid, har forfatteren Thure Erik Lund tegnet et bisarrt portrett av vårt land gjennom de siste 10 år av sitt forfatterskap. Ett av hans hovedprosjekter har vært å vise hvordan kulturpolitikken skaper handlingsrom for de mest absurde kunstprosjekter, der ingen hendelse er for spissfindig bare begrunnelsen er god nok, og der ytringsfriheten ikke lenger har noen betydning fordi det ikke finnes noen kvalifisert motstand i statsapparatet.Denne betraktningen når sitt høydepunkt da forfatterens jegperson møter en avgått kulturminister nede ved Akersælva sent en kveld, der de to er like tilsidesatt.

Den nye musikken står hele tiden i en kulturell spagat mellom disse perspektivene. Den er på ett vis motstandens estetikk, ikke mot brutale krigshandlinger og terrorregimer, men mot den kommersielle teppebombing av samfunnets lydkanaler. Samtidig har mange komponister definert sin egen virksomhet som en motstandens estetikk. For den moderne musikkens mest radikale krav – kravet om å lytte til det overskridende, eller endog til stillheten – er fortsatt tilstede som et absolutt premiss. Og det er her, i møtet med de viktige verkene i vår tid, at vi opplever hvordan noen former for musikk faktisk fortsetter å fornye og fordype vår evne til å sanse og forstå.

Det er i erkjennelsen av at den beste musikken fortsatt er en motstandens musikk, at ULTIMA 2008 står i pluralismenes tegn. Ikke den ene motstanden, men de mange, der kravet om mange verdensbilder og retninger. For dagens musikk er preget av mangfold, av mange stiler, mange sannheter, og ikke minst mange retninger som teoretisk sett kan settes opp mot hverandre, slik forholdet mellom Schönberg og Stravinsky ble framstilt som en krig, eller forholdet mellom minimalisme og serialisme, for nå å ta noen vanlige motsetningspar.

 Eksisterer det en slik estetisk krig i dag?

Om vi ser tilbake på etterkrigstidens musikkhistorie, tegnes det ofte et kart hvor det ser ut som om musikkhistorien består av harde teoretiske og estetiske kamper som ble utspilt i konsertsalene. Man hører om komponister som måtte gå spissrotgang mellom musikerne, man hører om teoretiske retninger som har hersket over andre i tiår etter tiår. Men symptomatisk for mange av disse kampene er at motstanderne sjelden har befunnet seg på samme arena. Om en Stockhausen var i Darmstadts forelesningsrom, så var en Henze i operahuset i  München. Mens en Louis Andriessen fant seg best til rette i Amsterdams jazzklubber, var en Jonathan Harvey opptatt av å bedrive sin eksperimentering i studioets hierarki.  Derfor var det aldri egentlige dueller som utspilte seg, snarere posisjoner og praksisformer som ble fortolket som noe annet.

 Uavhengig av alle disse – som representerer en musikalsk spisskompetanse på hver sine felt, har man en stor gruppe skapende kunstnere som har skrevet musikk for orkestre, operahus, salonger og radiostasjoner, men som kanskje aldri har fått del i den nimbus og aura som følger med statusen som internasjonalt stjerneskudd på kunsthimmelen. Kanskje kan man også se det å ”levere varene” i form av verk som fungerer og går inn i repertoaret, som en form for opposisjon. Verk som blir spilt ikke én, men kanskje ti ganger; komponister som har forsøkt å fornye musikkhistorien ved å bevege seg langs andre akser, hvorav publikums forventning er én. 

Man kan egentlig spørre seg nå, om disse historiske og estetiske motsetningene handler mer om ulike praksisfelt enn om estetikk og dyktighet?

Jeg tror ikke det er noe enkelt svar på dette, men det har jo ofte vært morsomt å observere at mens Ultima av noen framholdes som en bastion for de radikale og nærmest ensrettede musikalske uttrykk, så har vårt prosjekt handlet om å presentere et stadig bredere uttrykk og et mangfold av tradisjoner innenfor profilen.  Noen ganger oppfattes dette, andre ganger ikke, men det som ligger til grunn for programvalgene er uansett ambisjonen om å finne fram musikk som har utsagnskraft overfor vår tid. Hvorvidt denne musikken er skrevet i 2008 blir sånn sett et underordnet spørsmål. Det har likevel vist seg at Ultima har blitt åsted for det nyeste, og det i en ganske sjelden grad. Det er vi glade for, for det betyr i det minste at kunstnerne finner festivalen meningsfull og attraktiv.

Uansett hvor ”stor” eller ”viktig” en festival for samtidskunst blir, tror jeg man må huske på at den alltid bør ha et element av gerilja i seg, i den forstand at den bør våge å slippe til det opposisjonelle, det ubehagelige, det som blir avvist, enten det blir avvist for å være for tradisjonelt eller for eksperimentelt. I et historisk perspektiv er det også viktig å kjenne til hvordan verk som i dag er en del av repertoaret, var opposisjonelle utsagn i sin tid.

Derfor kan vi fortsatt spille John Cage’s klaverkonsert fra 1958, fordi den fortsatt utgjør et opposisjonelt utsagn, et utsagn som på mange måter er motstandens estetikk i sin essens.

Geir Johnson

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi gikk en tur på stien og søkte skogens ro. "Vi" var rundt 15 personer, med oppmøte på en parkeringsplass på Konglungen i Asker en kveld i forrige uke. 

Jeg hadde "ligget på" i en sliten FIAT bobil uten sikkerhetsseler for halvt sovende passasjerer i ettermiddagsrushet. Bare tærne kunne ses der vi lå i krabbefeltet ut mot Sandvika. Det regnet jevnt og køene beveget seg sakte. Vårt mål var et annet enn middagsbordet: Vi skulle tilbringe en kveld med dans i naturen og Wergeland ved peisbålet. 

På parkeringsplassen ble vi møtt av tre hjelpere og noen andre usikre sjeler som også hadde bitt på agnet fra Stillscape (www.stillscape.no), og ventet i ti minutter.Noen stakk til meg en papirlapp som forsvant i lomma.  Intet annet skjedde før det kom to spreke joggere. Vi fulgte dem halvt i øyekroken inntil de plutselig skiftet modus, og gikk over i slow motion. Det skjedde så overraskende at det tok litt tid å skjønne at det var oss det var myntet på. 

De saktegående  trakk oss med vekk fra parkeringsplassen og inn på en sti. Der fant vi en bylt inntullet i rødt, som hadde en langsom oppvåkning i tusmørket. Duoen ble trio, som trakk oss med på en vakker og underliggjørende naturoppdagelse. Det var som om skogen ble sett på ny. Gjennom barns øyne? Gjerne det, først og fremst gjennom den lekendes øyne. Hodet under en bregne fullt av vann, en kropp presset mellom to slanke løvtrær, et hvitt klede som underlag på en bro, akrobatikk på håndstående i gjørme, hoder som kikket opp av store åkre, krigerske posisjoner over smale pass, alt fortalte om hvordan man kan og bør gjenerobre naturen for å se den på nytt. Naturen – som de fleste av oss ser på som et sted for å gå tur i, som en helsebringende virksomhet for å holde oss selv lengst mulig i gang med alt det andre vi vil gjøre i livet. Avkobling for å holde ut ennå mer av tilkoblingen. 

De tre danserne førte og forførte oss gjennom skogen som alver, lokkeduer og elskere, som speidere og flaggbærere, de skiftet posisjoner og forhold. Snart så de oss dypt inn i øynene, snart var de utilgjengelige, men hele tiden flyktige som svaler eller rådyr. Hva kunne man si? Eller gjøre? Vi lot dem villede oss på ny og på ny: Johan Ekestubbe, Solveig Styve Holte og Ola Gustavson. En skogstur blir aldri det samme etter dette. 

Omsider kom vi fram til turens mål, for også denne turen hadde et mål: et vakkert hus i Esviken i Asker, bygget på 1800-tallet med fri utsikt over Leangbukta. Fortsatt er stedet nokså uberørt, og i fjor startet arkitekten Kristin Ellefsen en revitalisering av huset som er imponerende. På ett år har hun maktet å dra igang en restaurering og en omfattende kurs- og konsertvirksomhet som innbefatter mange ulike aspekter av begrepet stillhet. 

Temaet for kvelden var Henrik Wergeland, og fire kunstnere var invitert til å bidra, forfatterne Erling Kittelsen og Geir Uthaug, og musikerne Siri Torjesen og Ellen Sejersted Bødker. Kittelsen leste dikt som kanskje kan forstås som meditasjoner over Wergelands tematikk mens Geir Uthaug fortalte om Wergelands hovedverk "Skabelsen, Mænnesket og Messias", og vi fikk høre musikk satt til Wergelands tekster av Arne Nordheim, Eivind Groven og Fredrikke Egeberg, sistnevnte en kvinnelig komponist fra Wergelands tid. 

På vei hjem kom jeg til å huske på papirlappen fra parkeringsplassen. Det var som fra en annen tid. Der sto det: "Husk å kysse en stein."

GEIR JOHNSON

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva ville ha skjedd om den amerikanske komponisten John Cage hadde møtt radiomannen Vebjørn Tandberg? Svaret får vi aldri, men vi fikk en svak antydning om det sist fredag natt i Bodø. I Galleri Bodøgaard hadde omlag 30 entusiaster gått sammen om gjøre en unik presentasjon av John Cage’s verk "Imaginary Landscape No 4" for tolv radioer. Framføringen fant sted ved midnattstid for å sikre best mulig forhold for lydbølgene, for verket baserer seg på de lyder som trenger fram via kortbølgen, der støy og forvrenging er like sannsynlig som ordinære radiosendinger. 

Mange vil huske fra 60- og 70-tallet hvor spennende det kunne være å sitte og skru på søkeren på radioen for å lete seg fram ukjente språk og musikkformer, og hvordan atmosfæriske forhold endret lydsignalene hele tiden. 60-tallets Radio Luxembourg var jo for eksempel den viktigste formidler av pop og rock til datidas ungdom, på et tidspunkt da NRK-monopolet innebar utestengelse av den beste musikken. "Imaginary Landscape No 4" for tolv radioer og 24 musikere er en hyllest til denne æraen, ikke først og fremst til musikken, men til radioen som formidler av lyd. Men stykket til Cage kan kanskje ikke lenger framføres om få år når digitaliseringen av radiokanalene er fullstendig gjennomført. Derfor var det morsomt å gjennomføre dette prosjektet med musikere og radiofile Tandbergtilhengere fra Bodø og Fauske. 

Galleri Bodøgaard er en unik institusjon, som ligger naturskjønt til rett utenfor bysentrum i Bodø. Her har familien bygget sitt eget kunstgalleri og et lite museum av gamle bruksgjenstander fra Nordland. Nå hadde skulptøren Harald Bodøgaard invitert meg til å presentere Cageverket i forbindelse med sin utstillingsåpning. For en del av utstillingen er en presentasjon av 12 legendariske radiomodeller bygget ved Tandbergs radiofabrikker mellom 1946 og 1974. Vebjørn Tandberg var selv fra Bodø, og var jo en industrigründer av internasjonalt format, som måtte se livsverket bli tatt fra ham og smuldre vekk. Idag lever firmanavnet videre som leverandør av videokonferanser. Men rundt om i hytter og hus står fortsatt tusener av Tandbergradioer, som aldri har sluttet å virke. Og Tandberg var også uttrykk for en tidlig designbevissthet, der de nye modellene vakte alltid oppsikt. 

Derfor var det både rart og meningsfullt å iscenesette et møte som kunne ha funnet sted for 50 år siden, om altså det hadde vært noen i norsk musikkliv den gang som hadde vist interesse for John Cage’s musikk. "Imaginary Landscape no 4" er fra 1951, fra perioden der han har mottatt den første påvirkningen fra indisk musikk og filosofi. Hvor avgjørende denne påvirkningen har vist seg å være, fikk vi demonstrert i fjor med Amelia Cunis utrolige framføring av Cage’s Song Books i Oslo, der hun hadde fortolket verkene utfra indisk dansetradisjon. 

Ved framføringen av "Imaginary Landscape" i Bodø hadde radioentusiaster fra Fauske og Bodø installert og rengjort tolv radioer slik at de virket som i fordums dager. Spontanorkesteret Bodøgaard Radiophonics besto av 24 musikere fra lokale støyartister til Tove Karoline Knutsen, Ketil Hugaas, Rolf Wallin og Rolf Lennart Stensø, til italienske pianister og medlemmer av Bodø Sinfonietta – alle bidro de til å gjøre denne framføringen til en sjeldenhet, kanskje den mest komplette framføring av dette verket i Norge noensinne. Og konserten ble innledet med at John Cage’s biografi ble morset ut i verdensrommet, til de som eventuelt ville sitte der ute og følge morsesignaler. 

Den tidligere personalsjefen fra Tandbergs radiofabrikker holdt et levende foredrag om Tandberg som venn og sjef, og sa: "Hadde Vebjørn Tandberg vært her i dag, hadde han glist tilfreds!"

Til denne begivenheten, som nesten ikke var annonsert,, og som i tillegg fant sted ved midnatt, møtte 100 mennesker opp og satt mellom musikerne og radioene. De fikk altså verket i full "surround lyd" – om det begrepet kan kobles med radiokunst fra 1950-tallet, sendt over kortbølge fra gamle transistorer.   

Så var det kanskje 50 år for seint med denne framføringen? Nei, det er aldri for seint for å sette et verk i nytt perspektiv. Og kanskje vil vi se mer av denslags når det gjelder moderne klassikere.  

 GEIR JOHNSON 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har holdt meg unna Bergen en stund. Det ble mye Bergen i årene fram til midt på 1990-tallet, man var med å bygge ut musikklivet i byen med kor, ensembler, festival og et operaselskap. Men all den nye musikken vi sto på barrikadene for ble ikke like godt tatt imot overalt. Det ble mye bråk av det, og da mener jeg ikke musikalsk bråk, snarere mye bråk med personer som ikke ville at det skulle finnes musikalsk bråk i Bergen og deromkring. Helst ville man ikke at det skulle finnes ny musikk i Bergen i det hele tatt. I Griegs og Sæveruds by. Var ikke deres musikk ny nok, kanskje? Slik ble det argumentert i mange fora, og den stormende framgangen som et ensemble som BIT20 opplevde på begynnelsen av 1990-tallet ble effektivt holdt igjen av borgerskapets repressive toleranse. 

Vi fant jo også en fabrikk ute på Nordnes en gang på midten av 1980-tallet, og tenkte at der kunne det vel ikke gjøre så mye om man bråkte? Så da tok vi det i bruk, sammen med rockere, arbeidsløse og billedkunstnere av alle slag. At det sannsynligvis er det kulturhus i Bergen som er nærmest Griegs fødested, har nok de færreste bergensere fått med seg. Men heller ikke dette kunne vare, for kommersialismen har mange ansikter, og ikke alle er like enkle å gjennomskue. Dermed ble avantgadermusikken fortrengt tibake til byen etter innpå ti suksessive år i Røkeriet og tilliggende herligheter.  

Likevel er mitt forhold til Bergen preget av avstandskjærlighet, om ikke av samme slag som det Kaija Saariaho tematiserte i sin opera L’amour de loin i Grieghallen under åpningen av Festspillene.  For her spiller en annen form for spenning opp, nemlig forholdet mellom den tematiserte hoffkjærligheten fra middelalderens syngespill som en pendant til dataalderens fremmedgjorte kjærlighetsspill via chattekanaler og datamaskinenens taktile eros. De som har synliggjort denne usannsynlige – og kanskje så riktige – forbindelsen er billedkunstnerne Ingar Dragset & Michael Elmgreen, som har vært invitert til å gjøre regi og scenografi på denne nye tolkningen av Kaija Saariahos opera til Amin Maloufs tekst. 

Det blir jo nesten absurd å skrive dette nå,  for etter å ha sett operaen sitter man med en følelse av at alt en skriver kan komme ut på en skjerm som til enhver tid betraktes av et stort og anynymt publikum – noe det jo også gjør selv i en blogg. Det er det geniale og hverdagslige i Dragset og Elmgreens scenografi at de tematiserer dette helt ut i sin konsekvens. Hvorvidt Kaija Saariahos musikk tåler denne tematiseringen er egentlig en ganske interessant diskusjon i seg selv, for det er klart at 2timer 40 minutter med blåhvit tegnefilm kan bli i drøyeste laget, selv om framføringen av partituret virker fremragende, og der også miksen mellom solister, elektronikk og orkester kommer til sin fulle rett i Grieghallens akustiske rom. Jeg kjenner bare at det de to billedkunstnerne peker på gjennom sin tegnefilm skaper en dobbelthet i forhold til Saariahos partitur: Tegnefilmen er knapt så reflektert eller så kontrastrik i dybdeperspektiv som musikk og tekst, men likevel makter den å skape en sammenheng som gjør at når de to møtes på slutten, så fullbyrdes tegnefilmens fremmedgjøring samtidig med at hovedpersonen fullbyrder sin identifikasjon med sin framtidige rolle: Hun forlater rollen som elskende og blir nonne. Og kanskje er det det som i sin siste instans gjorde at jeg trodde på denne operaen: Avstandskjærligheten ble fullbyrdet. 

Geir Johnson 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende